Drikkevann
Foto: Morten Nicholls
Drikkevann omtales ofte som vårt viktigste næringsmiddel. Definisjonen av drikkevann er imidlertid ikke begrenset til det vi drikker, men til alt vann som blir produsert i et vannverk.
Drikkevannsforskriften er derfor en sentral forskrift for vannforsyningen i Norge.
Forskriften eies av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), med Mattilsynet som utøvende myndighet. Nasjonalt Folkehelseinstitutt er en av flere forvaltningsstøtteinstitusjoner som Mattilsynet benytter. Norsk Vann BA er en sentral bransjeorganisasjon for vann og avløpsbransjen. Her er link til disse og andre vannfaglige miljøer:
Helse- og omsorgsdepartementet
Mattilsynet
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Norsk Vann BA
Ansvarsfordelingen innen drikkevannsektoren har som mye annet blitt endret med tiden. Fylkeskommunene, fylkesmenn, kommunene og Statens institutt for folkelse har vært tillagt myndighet etter drikkevannsregelverket. Fra 1.1.2004 ble imidlertid all utøvende myndighet lagt til Mattilsynet.Tilsyn med vannforsyning til petroleumsvirksomhet på norsk sokkel har Mattilsynet delegert til Fylkesmannen i Rogaland.
Oversikt over gjeldende regelverk og ansvarsfordeling finnes på Lovdata.
Nedenfor gis det henvisning til tidligere regelverk og noen utredninger som ble utarbeidet i tilknytning til etablering av Mattilsynet.
___________________________________________________________________________________
Rapport fra IMO-prosjekt 14
Interimorganisasjonen for Mattilsynet (IMO) oppnevnte i juni 2003 medlemmer til IMO-prosjekt nr 14, Drikkevannsforvaltning. Bakgrunnen for prosjektet var at man i forbindelse ved opprettelsen av Mattilsynet fra 01.01.2004 ønsket å ha på plass en ny drikkevannsforvaltning med klar ansvarsfordeling både på sentralt og lokalt nivå der Mattilsynet er både tilsyns- og godkjenningsmyndighet.
Helt siden den første drikkevannsforskriften i 1951 har det vært krav om at vannforsyningssystem skal ha en formell godkjenning av aktuell myndighet. I 2002 nedsatte Helsedepartementet en arbeidsgruppe med mandat å vurdere godkjenningsordningen for vannverk. Bakgrunnen for oppnevningen var at man i forbindelse med ny organisering på matområdet, ønsket å få vurdert om det fortsatt ville være behov for en godkjenningsordning, og i så fall om den burde tilligge staten eller kommunene.
Versjon 3 av veiledning til drikkevannsforskriften.
Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT) utarbeidet i 2002 en veiledning til drikkevannsforskriften av 4.12.2001. På den tiden var kommunene og fylkesmennene utøvende myndigheter i hht forskriften. Denne ble erstattet av versjon 2 i 2005 etter at Mattilsynet ble myndighet. Siste revisjon (versjon 3) ble gjort i oktober 2011.
Drikkevannsforskriften fra 1.1.2017
Endringer i vedlegg II i drikkevannsdirektiv 98/83/EF og ønsket om enkelte endringer i forskriften av 4.12.2001 med senere endringer, resulterte i at forskriften ble omstrukturert og gitt en mindre formell språkform. Registreringsplikten i forskriften gjelder nå helt ned til 2 boliger/hytter med felles vannforsyning. Godkjenningsordningen endres noe, samt at krav til kompetanse og farekartlegging tydeliggjøres.
Drikkevannsforskriften av 4.12.2001 no 1372, som ble gjort gjeldene fra 1.1.2002, ble revidert når Mattilsynet ble etablert i 2004. Deretter har forskriften blitt endret noen ganger. Dette gjelder bl.a. at krav til godkjenning av vannforsyningen til enkelte næringsmiddelvirksomheter ble fjernet, og at det ble innført en meldeplikt for den type virksomheter.Forskriften ble opphevet i desember 2016. Siste versjon av denne forskriften finner du her.Ny forskrift ble innført 1.1.2017.
Drikkevannsforskriften fra 1.1.2002 - 1.1.2004
Drikkevannsforskriften fra 1995 ble erstattet med en ny forskrift fra 1.1.2002. Denne forskriften ble endret igjen fra 1.1.2004 da Mattilsynet ble etablert.
Drikkevannsforskriften fra 1995
Drikkevannsforskriften fra 1951 ble erstattet med en ny forskrift fra 1.1.1995. Det ble betydelige endringer fra 1951 forskriften, både innholdsmessig og mhp myndighet. Fylkesmann og Helsedepartement overtok oppgavene som SIFF hadde, mens kommune fortsatt beholdt sine. Denne forskriften ble senere erstattet med en ny forskrift fra 1.1.2002.
Stortingsmelding 55 (1984-85) om vannforsyningen
Dette er den første stortingsmelding som behandler vannforsyning særskilt. Meldingen tar opp vannforsyningen i et ressurspolitisk og samfunnsmessig perspektiv hvor helsemessige, økonomiske og kommunaltekniske forhold vurderes i sammenheng. Meldingen omhandler i første rekke alminnelig vannforsyning, dvs. levering av vann av drikkevannskvalitet til husholdning, nærings- og institusjonsforbruk. Vann fra egne inntak til jordbruk og industri er i mindre grad vurdert.
Drikkevannsforskriften fra 1951
Dette er den første drikkevannsforskriften i Norge. Hjemlet i Sunnhetsloven av 1860 og Næringsmiddelloven av 1933. Her var kommunene og Statens institutt for folkehelse (SIFF) utøvende myndigheter.